Nå er de store etterkrigskullene i ferd med å falle ut av arbeidslivet mer enn ti år før den egentlige pensjonsalderen og skal erstattes av meget små årskull.
Hvorfor slutter arbeidstakere før oppnådd pensjonsalder? Skyves de ut eller ønsker de å slutte? AFP er ikke bare et håndslag til slitne arbeidstakere, men også en mulighet for arbeidsgivere til å kvitte seg med gamle arbeidstakere. Selv organisasjoner som på papiret støtter et inkluderende arbeidsliv, foretar grep for å kvitte seg med seniorene sine.
Våren 2002 foretok vi en undersøkelse blant 45-55åringer ansatt i Bærum
kommune. Vi fant at gruppen var kommunens arbeidshester med større andel årsverk
på de fleste områdene i kommunen, sammenlignet med kommunens totale
arbeidsstokk. Deres kompetanse ble også verdsatt av kommunen. På spørsmål om
hva som ville få dem til å stå i jobb lenger enn til 62 år, svarte de spurte
at helse var viktigst, deretter fulgte muligheter for stimulerende
arbeidsoppgaver / faglige utfordringer. På tredjeplass kom økonomi.
Faktorene som ville påskynde tidlig pensjonering var først og fremst hensyn til helse , fulgt av AFP og uro eller omstilling på arbeidsplassen. Mange mente de fortjente AFP, andre hadde ikke mulighet til å benytte seg av AFP. Hit hørte mange kvinner i omsorgsyrker. Et stort antall mente at de neppe kunne nå pensjonsalderen i sin nåværende stilling. De kunne tenke seg å arbeide, men få retrettmuligheter fantes.
Det er slitsomt i dagens arbeidsliv. Å legge til rette for at flest
mulig skal kunne stå i arbeid lengst mulig er en kompleks oppgave som ikke
alene kan løses ved å bruke økt pensjonsopptjening som gulrot. Kortere
arbeidsdager og lengre ferie er tiltak som har vært nevnt. Det må også legges
til rette for alternative karriereveier og retrettstillinger. En bedre
seniorpolitikk er nødvendig.
Inger Elisabeth Børsting,
Rådgiver,
Børsting og
Daldorff Rådgivning, organisasjon
og personalressurser